Takk for nå farmor!

Selv om jeg ikke fikk tatt farvel, selv om jeg kanskje ikke ringte deg så ofte som ønskelig, selv om jeg ikke kom meg oppover en tur de siste årene, og selv om jeg bodde så langt unna deg, så vil ikke det si at jeg var noe mindre glad i deg. Og jeg kommer aldri til å slutte å savne deg. Jeg kommer alltid til å være glad i deg farmor, og du kommer alltid til å ha en plass i hjertet mitt, sammen med farfar.

Jeg tror du hadde et bra liv. Du hadde en fantastisk ektemann i så mange år, og jeg tror du lengtet mye etter han. Mye mer enn hva du ga uttrykk for. Selv om du ofte sa, særlig den siste tiden, at du var alene. Alene og ensom. Jeg tror ikke du var så ensom her, men du har levd et rikt liv, som aldri ble det samme igjen etter farfars bortgang. Du manglet noe som var veldig viktig for deg den siste tiden. Det er en ensom følelse, som ikke kan sammenlignes med noe annet, og som ingen andre kan forstå før en har opplevd det selv.

Pappa fikk besøkt deg en siste gang ikke lenge før du ga opp. Det er jeg utrolig glad for. De fleste av mine tanker går til pappa i denne stunden. Han stilte masse opp for deg, og han har vært, og er, utrolig sterk.

Du holdt ut lenge, du var sterk, helt til slutten da det var tid for deg å gå videre. Følge etter farfar. Og jeg håper, og tror, at du har det mye bedre nå enn da du satt alene og ensom her. Nå er du ikke så alene og ensom lenger. Du og farfar hviler sammen, etter fem år fra hverandre er dere endelig sammen igjen. Jeg liker den tanken. Og jeg støtter meg til den.

Takk for nå farmor! Vi ses nok igjen, men du behøver ikke sitte opp og vente!